- Jeg er bare så utrolig glad! Nå skjer det, dette som jeg har jobbet for å få til i mer enn halvannet år, sier Christina Blomén, styremedlem i Stiftelsen Nytt Osebergskip og ansvarlig for seilprosjektet.

Midtveis i november ga styret sitt klarsignal, og ikke mange dagene etter satte Christina og Elle Bjønnes, som er ansatt for å veve seilet, opp de store vevene det skal lages på. I tillegg til Elle har flere andre kvinner meldt seg som frivillige på deltidsbasis.

Det er ikke noe småprosjekt disse jentene har gitt seg i kast med, seilet skal bli hele 90 kvadratmeter stort. Sauebonden Preben Fossaas har spelsau på beite på Slottsfjellet og ute på øyene i skjærgården, det er han som har levert ulla som skal brukes til seilet. De totalt 110 kiloene med ull er blitt til 90 kg med garn, spunnet hos Per Hoelfeldt Lunds spinneri i Grimstad. Han har de nødvendige spesialmaskinene for å omgjøre spelsauens lange dekkhår til garn.

Elle Bjønnes er allerede godt i gang med å veve den første av i alt 16 bredder á 64 cm, som skal sys sammen til ferdig seil. Når den tiden kommer har osebergerne engasjert seilmaker Frode Bjøru fra Jøa, en av Nordens fremste eksperter nettopp på tradisjonsseil. Han skal bestemme den endelige formen på de 16 banene, slik at seilet blir sydd sammen med riktig bús. Det er også Bjøru som skal montere ”liket” rundt kanten av seilet, samt plassere lisser for reving osv.

Det mest forbløffende med det ferdige seilet er vekten, som Christina Blomén har beregnet til bare 58 kilo. Det skyldes de helt spesielle egenskapene ved vikingtidssauene. Ulla er lett med uhyre sterke fibere.

Osebergerne diskuterte lenge hvorvidt ulla skulle klippes eller nappes. Spelsauen har nemlig den egenskapen at den ”røyter” ulla utpå sommeren, og ved å unngå å klippe beholder man fibrene hele, hvilket i sin tur burde bety at seilet trekker mindre vann.

I følge Christina Blomén har man likevel valgt å klippe sauene. – Det gjorde man til det opprinnelige Osebergskipet, det ser vi av tekstilrestene som er bevart derfra, forteller Christina. – Ull var et verdifullt råstoff den gang som nå, og ved å la sauen selv felle den risikerte man at mye gikk tapt.

Rennignstråden er gitt ekstremt mye tvinn. Dette gjør den sterk og hindrer vannet i å trenge inn. Garnet, trådantall og bindingstype i veven er hentet fra de tekstilfragmentene i Osebergfunnet som antas å være rester av seil.

Ullseilprosjektet er beregnet å koste totalt omkring én million kroner. Osebergerne budsjetterte opprinnelig med et vesentlig rimeligere linseil, ferdig produsert fra Danmark, men har nå likevel valgt å satse på ull.

- Det gjør vi av flere grunner, sier styreleder Einar Chr. Erlingsen. – For det første tyder alt på at det var ull som i hovedsak ble brukt i vikingtiden. Dessuten er det et viktig kvinneaspekt ved dette. Vi opparbeider mye unik kunnskap om gamle håndverkstradisjoner gjennom selve byggingen av skipet, men det er ikke til å underslå at det først og fremst er mannfolk som jobber med dette. Vi ønsker å fokusere også på de tradisjonelle kvinnehåndverkene, og da er ullseilet et virkelig verdig prosjekt, i tillegg til det arbeidet som gjøres i vår tekstilgruppe.

Riktignok mangler finansieringen av seilet fortsatt, men styret valgte like fullt å gå videre med prosjektet, i tiltro til jentenes dyktighet og at det skal lykkes å skaffe midler i løpet av prosessen.

- Uten seil, intet fullverdig skip, sier Erlingsen, og legger til at i følge kildene kostet seilet omtrent det samme som byggingen av selve skipet i vikingenes verden.

01:

02: